Intoxicated Anxiety

The tumor had already grown roots
Every night, my anxiety rode his carnival dance
Each day was tasteless, as broken glass under my feets
------------------------------------
I drank and intoxicated me
And time did no longer exist 
I cleared the pain off my way
(I thought)
------------------------------------
For all I could reminisce over, I had no one to share with
And no one saw me smile
Was I only an illusion,  was I not worth dwelling upon?
------------------------------------
My anger and my hatred was clever
Gave me a voice that could be heard
Why bother, why always think soon
------------------------------------
The tumor had long ago grown roots
Every night, my anxiety rode his carnival dance
I, whom no friends had, either no one  to support me.


-Cecilie 
(Orginalt fra 20 mai 2011)

A lonely song, wistled the wind trough the air Himself

The wind comes rushing towards countless of people 
every day
It caresses over their skin and flirts wildly through the streets 
and deserts
It rustles through the trees and laps in the sea,
rolling waves around
It blows away little clouds in the sky 
shape them into careless balls
And lift lonely leaves gently from the ground, so they can dance around
together


Who would have thought that the wind was alone?


Who would have thought that the wind 
whom was always to be heard
Never sings a song of his own
Only reflects the sound of everything 
from everyone it encounters on its way


Who would have thought that the wind wanted to settle down
He whom restless travels around the world in freedom
Increasingly - without targets or meaning


Who would have thought that the wind was lonely?


 - Cecilie 
(orginalt fra 15.03.11)

Justification

Like a summer flower fades in a few hours of autumn night

Like a moment of joy instantly can be swept away and destroyed within a second

Like a lonely word can turn a lifelong relationship into a bitter hostility

Has man the power to change all misfortune to happiness

Has man the power to stop a constant stream of hate

Yet the feeling is stronger than a burning fire

Last longer than a civil war

And is remembered stronger than a violent stroke

Has man the power

The choice to decide for himself

The freedom not to judge

The responsibility of modify

Has man the power to heal oneself

-Cecilie

Inbetween

Som en taus mur rundt meg

Sto de andres hjem

I midten bodde jeg

Med himmelen høyt over mitt tak

Jeg hadde ikke dratt fra noen

Og heller ikke kommet hit engang for meg selv

Hvorhen jeg dro var muren stadig der

De andres hjem

De så på meg

Jeg snudde ryggen til Dem

Går jorden rundt

Spinner min verden videre med

Men om timen trenger minuttet

Og minuttet trenger sekundet

Trenger jeg kun én

Til å se meg der jeg står

La strømmen flyte forbi

Gi meg min vår.

 - Cecilie

Je suis une enfant

Den følelsen når du starter en ny uke, et nytt år med et liv du egentlig ikke hadde planlagt. Et liv egentlig helt annerledes fra livet sånn du kjenner det. Og du lurer på hvorfor du egentlig er akkurat der du er. Den følelsen når du tenker tilbake på det forrige livet, det livet før du flyttet fra et sted til et annet, og du lurer på om du har klart å få med alle bitene av deg selv, om du noen gang kunne dratt tilbake.
Det er litt den samme følelsen som når du våkner opp en sommermorgen og lurer på hvor tiden ble av. Du har jo enda ikke ryddet bort vinterskoene, hvor var du egentlig hele våren?
Men du vet du var tilstede. Det var bare det at alt gikk så fort, og plutselig var livet helt endret. Som den følelsen da du akkurat gir slipp på kanten at fjellet og lar luften bære kroppen din nedover, fortere nedover, ned mot vannflaten. Og mens du synker dypere ned i vannet og ser opp mot solstrålene ved overflaten, så tenker du at det er godt å gi litt slipp og la livet gå sin gang litt av selv innimellom og heller bare puste.
Cecilie.

Refraksjon

I natt drømte jeg at jeg løp. Jeg skulle bare løpe etter bussen, men så oppdaget jeg hvor lette beina mine var og hvor lett det var å puste. Jeg har ikke følt det sånn på mange år, det har bare blitt tyngre å puste og jeg har satt meg ned og tatt en røyk og sett bussen kjøre fra meg og tenkt at det er ikke noe vits, det er ikke noe poeng å løpe etter en buss, for det kommer alltid en ny og jeg har all verdens tid.

Men det begynner å gå opp for meg –

Jeg har ikke all verdens tid. Tiden flyr. Tiden passerer meg hver eneste dag, uten at jeg gjør noe for å leve med den. Uten at jeg løfter en finger, uten at jeg synger en eneste tone.

Jeg trodde tiden skulle komme til meg og løfte meg opp som en sterk og varm sommerstorm og rive meg avgårde i sin ville dans.

Men det gjør den aldri. Den lever sitt eget liv, den er som et rullebånd uten start og med evig ende, som bare venter på at vi skal kaste oss på den og leve – ta i mot alt godt som kommer til oss i livet og fange alle mulighetene vi ønsker.

Jeg er ikke på det rullebåndet.

Men i natt løp jeg. Det var så godt å kjenne beina dytte bakken i fra seg og kroppen fly av gårde at jeg likeså godt ikke tok den bussen. Den bussen skulle jo bare et sted jeg hadde planlagt, et sted jeg alltid dro. Det var en helt vanlig buss som jeg hadde mistet og tatt mange ganger før. Så jeg løp enda fortere, jeg løp forbi bussen og svevde av gårde  bortover bakken. Jeg brydde meg plutselig ikke om hvor jeg skulle, eller hvor bussen skulle. Jeg kjente bare hvor deilig det var å puste.

Jeg kunne til og med rukket den bussen som jeg alltid pleide å komme for sent til. Den trygge, røde bussen som jeg kjente så godt med alle de halvsovende passasjerene og den sedvanlige bussjåføren som la igjen den flotte personligheten sin hjemme bare for å bry seg om rattet og veien og alle som kom på og gikk av bussen på dens daglige tur.

Men jeg valgte å løpe et annet sted. Jeg trengte ikke bussen mer, jeg kunne jo løpe – jeg kunne jo puste!
- Cecilie